TRAVELLERS’ CLUB
(Tramplaget)
Oslo, Norway  

--------
English

Adresse: Josefinesgate 26,
0351 Oslo,
Norway
Tlf:  +(47)22 60 16 25

Epost til Klubben:
Trampsjef Carl Emil Petersen jr
Mob.: +47 91603343, 
carlemil(at)mellemnes.no

Web Redaktør:
Alf G. Andersen 
a-gander(at)online.no 

Web Master:
Gunnar Sjøwall jr.
gunnar(at)sjowall.no

Erstatt (at) med @ hvis dere ønsker å sende mail.

 

Tramp nedlastings plass
Tramp, des. 2008	Last ned
Tramp, nov. 2008	Last ned
Tramp, des. 2007	Last ned

I SERIEN ”VÅRE SKRIVENDE TRAMPBRØDRE” 

P. B. Holte

Av Wilhelm S. Bøe, medl.nr. 892

Tidligere i denne serien har jeg skrevet om Lars Hansen (medl. 42) Karl Holter (nr. 219), Ben Horne (nr. 317), John Klepzig (nr. 441) og Jonas Lied (nr. 133).

Disse fire første var alle skjønn-litterære forfattere, mens Jonas Lieds bøker var av selvbiografisk eller dokumentarisk natur. Utvelgelsen har vært svært selektiv; i sin helhet basert på at jeg har funnet bøker i mitt barndomshjem med dedikasjon til min far (nr 172). Jeg regner nå med å ha kommet til veis ende, i hvert fall foreløpig, og avslutter med ”Pebe” Holte, en av Travellers’ Clubs stiftere, vår andre trampsjef (1929-1930), bidragsyter til samlingene og forfatter av klubbsangen ”Tramplagets skål”.   

Peter Birger Holte var født og hadde sin skolegang i Tromsø. Hans foreldre var innflyttere, og han har antagelig hatt reiselysten i genene. Etter et opphold i Tyskland bestemte han seg sammen med en annen Tromsøgutt for å reise til Sør-Afrika og sloss for boerne. Imidlertid var Boerkrigen (1899-1902) over før de kom frem, og det ble i stedet i hovedsak diamantleting ved Vaal-floden, hvor det var samlet flere tusen diamantjegere fra alle verdens kanter. Han studerte også en periode ved et institutt for diamantskjerping, noe som medførte at han på sine eldre dager titulerte seg som ingeniør og forfatter. Rik på opplevelser, men ikke diamanter, vendte Holte tilbake til Tromsø våren 1908.

Men ”Pebe” hadde, som det senere skulle vise seg, blitt alvorlig smittet av diamantfeberen. Samme høst satte han kurs for Brasil, hvor han ville forsøke seg på diamantfeltene i Matto Grosso og Diamantina. Vel fremme i Rio viste det seg at han var kommet på gal årstid, da det var regn-tid og flom i de områdene han skulle. I stedet dro han til Argentina og jobbet vinteren over som gaucho på en estancia. Om han traff sin Carmencita sies intet. – Men han returnerte til Tromsø sommeren 1909, og besøkte Øksfjord, hvor hans gamle følgesvenn fra Syd-Afrika var blitt handelsmann. Der hadde han vært året før også, og sammen hadde de begge ganger fore-tatt noen prøve-skjerp bl.a. etter diamanter og gull.

Om høsten gikk turen nok en gang over Atlanteren og etter hvert til California, hvor ”Pebe” fikk jobb på et større kjemisk laboratorium i Los Angeles. Her arbeidet han med gullanalyser, og fikk  undersøkt de prøvene han hadde med seg fra Finnmark. Resultatet var så lovende at han i stedet for å fortsette til Brasil som meningen var, satte kursen hjemover for å fortsette sine under-søkelser. Samtidig som han bestyrte et kjemisk-teknisk firma i Oslo skaffet han seg et laboratorium.

I 1914 etablerte han sin egen for-retning hvor virksomheten ble drevet videre under hele verdenskrigen. Men i 1919 ble han hardt angrepet av spanskesyken, og som rekonvalesens anbefalte legen en lang sjøreise. Samtidig dukket vennen Fritz fra Tromsø, Syd-Afrika og Øksfjord opp i Oslo, og hadde satt seg i hodet at han ville ut igjen, og denne gangen til en tropeøy. Det var det ingen uenighet om. Holte, som nå hadde en god økonomi, hadde tenkt seg Tahiti eller Samoa, men Fritz hadde lest en reise-skildring fra Seychellene, og ingen makt på jorden kunne få ham fra å reise dit.

Reiseruten ble imidlertid problem-atisk. Like etter verdenskrigen var det vanskeligheter med både visum og dampskipsplass. Men de var heldige og fikk en lugar på ”Kongs-foss”, et norsk lasteskip som skulle til Portugisisk Øst-Afrika. Turen gikk via Cardiff (hvor de kjøpte en liten bil som de fikk med seg om bord), gjennom Gib-raltar og videre til Alexandria. Mens lossingen pågikk, fikk de tid til å ta bilen i land, leie en sjåfør, og besøke Alexandria, pyra-midene ved Giza og Cairo. Planen var å reise videre opp langs Nilen, men det ble det ikke tid til. Bilen ble derfor solgt, og de tok tog tilbake til Alexandria, og fortsatte med ”Kongsfoss” gjennom Suez-kanalen og videre til Zanzibar. Her gikk de i land, men det viste seg at for å komme videre til Seychellene var den eneste skipsleiligheten via Mombasa, Goa og Bombay. Til slutt kom de imidlertid til sitt paradis, og leiet en villa; ”Sans Souci” like utenfor Port Victoria.

Ungdomsvennen Fritz hadde før avreisen fortalt at Seychellene hadde verdens vakreste natur, verdens herligste klima og verdens skjønneste og mest lettsindige kvinner. I sin bok ”Frifants ferd” blir ikke Holte særlig detaljrik om dette, men i sin dedika-sjon i min fars eksemplar har han skrevet følgende om ”Kjærlighetens Øyer”:

”Kommer du til disse øyer,

”Paradisets” treske slanger,

Hvorav ingen dog er møyer,

Sikkert i sitt garn dig fanger,

Men har du dine krefter brukt

Eros’ elskovssang å synge,

”Kunnskapstreets” gylne frukt

Vil dig sikkert nok forynge.”

Etter en herlig tid med utflukter rundt på øyene og selskapelig virksomhet av en annen verden, følte våre to venner seg grepet av latskap, og besluttet at slaraffenlivet måtte avsluttes for denne gang. Fritz fortsatte til Sør-Afrika for å besøke gamle venner, mens ”Pebe” måtte tilbake til Norge med ”Ulefoss” da det var umulig derfra å skaffe visum til de land han ønsket å besøke.

Vel tilbake i Oslo pakket han etter sigende ikke en gang ut koffer-ten. Nå gikk turen til Katanga i Belgisk Kongo og diamantfeltene i Kasai. Men noen skjerping ble det ikke der. Stedet var et feberhull av verste sort, og i stedet la Holte ut på en jakt-oppdager-ferd til det indre av Afrika mellom Zambezi og  Limpopo. Og her tror han seg å ha funnet de hemmelighetsfulle ruinbyer, hvor Salomo skal ha hentet sitt gull. - Så endelig i 1922 stod ”Pebe” igjen i Kimberley og Transvaal, hvor diamantutvinningen foregikk like iherdig, men noe lenger opp langs floden. Her deltok han i et av de største ”rush” man kjenner til om edle mineraler, det ville kappløpet da 20.000 diamantgravere konkurrerte om å få merkestengene sine først i jorden i de nyåpnede diamantfeltene ved Moseberg. Men heller ikke denne gangen ble det noen rikdommer på ham. Men dette var kanskje ikke det viktigste. Han hadde opplevd det store eventyret, spenning og sorgløshet. Selv om det også er meget slit og savn, er til gjengjeld diamantgraveren verdens frieste mann.

Tilbake i Norge brukte Holte noen år til skjerping i Finmark, og besøkte dessuten Svalbard og Island. Han hevdet at hans ekspedisjoner hadde slått fast tre ting: ”Der er dia-manter i elvegrusen i Pasvik, der er perle-musling i overflod og der er gull i fast fjell”. Og til sin død mente han at planmessig granskning av Finnmarks naturressurser kunne bli et gyllent eventyr for landet. 

”Pebe” opprettholdt en viss forretningsvirksomhet i Oslo, men hovedinntektene kom etter hvert fra avisartikler, noveller og reise-skildringer, som både lesere av datidens jakt- og mannfolkblad samt ikke minst Aftenpostens lesere fikk nyte godt av. Han var med på å stifte Travellers’ Club i 1928, og tilegnet sin første bok ”Trampeliv i tropene” (1929) til Trampelaget. Boken, som kanskje er hans beste,  består av fem novellepregede fortellinger i en stil som er åpenbart påvirket av Joseph Conrad. Siden kom ”Europa-øens hemmelighet” (1935), en slags mysteriefortelling fra en liten øy mellom Mosambik og Madagaskar, og under annen verdenskrig ble ”På jakt etter diamanter” (1943) og  ”Frifants ferd” (1944) utgitt.

”Pebe” var et meget aktivt medlem av klubben i 1930-årene, og medbragte ofte gjester. Han var på mange måter prototypen av en tramp, vagabond og globetrotter. Uten tvil var hans ord i klubbsangen ekte følt:

”Her har vi vårt frihetstempel,

vi av samme trampeånd.

Vi, som fikk vårt vandringsstempel,

”over there” and ”back beyond”.

Minner har vi nok tilbake,

det er dem vi veksler her.”