Foredragsholdere

Nordic Travellers Clubs
Other Clubs

Reisen til Venezuela
Tekst: Alf G. Andersen, , Publisert 25.04.2007
Orinoco-floden i Venezuela og Amazonas dype skoger, en gruppe eventyrlystne globetrottere og et flyvedyktig ”museumsfly” fra annen verdenskrig var sterke innslag under den store reisen til Amazonas i 1993. Det ble en reise som deltakerne sent kommer til å glemme.

Fem av klubbens medlemmer samt to av medlemmenes venner var med på turen som ble arrangert av vår broderklubb i København, Eventyrernes Klub.

Den store ferden fant sted i tidsrommet 20. august til 6. september 1993. Fra vår klubb deltok Henning Øverås, Kjell-Otto Solberg, Odd Hagen, Einar Bjarne Mortensen, Jens Christian Pedersen , Alf G. Andersen samt våre gjester David de Kretzer og Kjell Jørgensen.

Den store reisen ble innledet med en overnatting i København før vi satte oss på flyet til Madrid der vi også overnattet. Besøk på Prado-museet var den store begivenheten i den spanske hovedstaden. Etter å ha trasket rundt noen timer i de enorme utstillingssalene, hadde vi fått en grundig innføring i klassisk spansk billedkunst, og likevel bare sett en brøkdel av de totale samlingene.

Neste dag tok vi fatt på reisen til Caracas der vi nådde frem neste morgen. Men først neste dag begynte den egentlige ekspedisjonen. Vi gikk om bord i en praktfull gammel catalina fra den annen verdenskrig. Maskinen var nyrestaurert og visstnok den ene av bare disse kombinerte amfibiene som var igjen fra krigen og som fremdeles fraktet passasjerer. Under krigen ble den amerikanskproduserte maskinen først og fremst brukt til militær maritim patruljetjeneste og redningstjeneste. Evnen til å lande både på vann og land gjorde catalinaen spesielt velegnet for vår ekspedisjon da vi skulle lande på smale flytriper – og på bielver til Orinocco-floden.

Det ble en lang ferd mot Amazonas jungel. På vei mot første stans, vidunderlig vakre Canaima, passerte vi Angels Falls, verdens høyeste fossefall. Fra den flate toppen av fjellet Auyantepui kastes vannmassene 979 rett nedover fjellsiden. Fjellet er ofte omgitt av et tett skydekke, men vi var heldige og fikk panoramautsikt mot fjellet og fossen.

Canaima går for å være den største turistsentret i Gran Sabana som dekker det veldige villmarksområdet på en halv million kvadratkilometer. Enkel innkvartering i hengekøyer under et tak, var en artig erfaring. Før ferden gikk videre, var vi med på en tur til – og bak – en av de mange fossene som stedet er kjent for. Langs en smal fjellhylle balanserte vi oss fremover med fjellveggen op den ene siden og en massiv vegg av vann i voldsom bevegelse på den andre siden. Vi kunne bare strekke ut hånden for å berøre den drønnende veggen av vann, men dette var vi blitt advart mot. Vår lokale følgesvenn kunne fortelle at flere besøkende tidligere hadde forsøkt seg. Kraften og suget i vannet var så enormt at de hadde blitt trukket ut fra berghyllen og endt i vannmassene som ikke ga dem en sjanse til å overleve. Det var et godt argument for å la være.

Etter en hyggelig aftens i denne oasen i Gran Sabanas sjonglerte vi oss på plass i de duvende hengekøyer. Neste dag bordet vi igjen catalinaen, og denne gang og nå var det Amazonas som ventet. Regionen er et eget distrikt som grenser mot Colombia i vest og Brasil i syd, og er på 180.000 kvadratkilometer. Orinoco er grenseelven mot Colombia, og det var ved en av bielvene i syd catalinaen landet på en støvete flystripe.

Rett ved lå en lodge med små enkelthytter, og plass til hele reisefølget. Der slo vi oss ned 2-3 dager. Høydepunktet var en dagstur med båt på elven. Innledningen kunne ha vært bedre. Det var sprutende regnvær og om bord lette vi etter ly som vi ikke fant. Etter at regnet omsider ga seg, tørket vi raskt opp og fortsatte ferden oppover elven med den ugjennomtrengelige regnskogen som en tett mur på begge sider. Med lange mellomrom passerte vi små bosettinger ved breddene. Etter noen timer, var første etappe passert. I en liten vik, dro vi båten opp på land, og fortsatte til fots innover i jungelen. Etter en times gange, kom vi frem til en ny elv. Der ventet båtfolk på oss. Elven var stri, men den rutinerte båtføreren siksaket seg forbi alle farlige skumvirvler. Etter en halv time, kom vi frem til en litt shabby og forloren landsby der vi skulle gjøre oss kjent med landsbyboere og levesett.

Akkurat denne landsbyen representerte intet høydepunkt, og ingen var triste da vi reiste tilbake 2-3 timer senere. Middag tok vi i det grønne, under veis tilbake til viken der vi hadde forlatt båten. Rasteplassen lå ved en forfriskende liten elv der flere benyttet anledningen til å bade etter måltidet. Vi var ikke tilbake i lodgen før under stupmørket ved midnatt.

 Tiden var snart inne til å ta fatt på reisens andre del, ferden til deltaindianerne i Orinocco-deltaet helt i nord. Piloten skulle bringe oss til misjonsstasjonen San Francisco der det også var en lodge på den andre siden av elven. Den overårige piloten navigerte etter kartet – og de høyere makter. Han påsto under hele vår reise at ”God is my pilot”. Det burde han ikke ha gjort! Derimot burde han ha brukt GSM-utstyret han hadde til rådighet, men sannsynligvis ikke behersket. Etter noen timers flygning, mente han vi var fremme ved bestemmelsesstedet. Vi fløy lavt, og ved bredden av et av de mange elveløpene i deltaet, vinket de innfødte henrykt til maskinen. Her er det, sa piloten og landet. Feil. Vi var aldeles ikke kommet til San Francisco. Nå begynte dramatikken. Vi måtte opp igjen, men akkurat i dette området av deltaet buktet elven seg slik at det var vanskelig å finne et strekk som var langt nok til å ta av. Omsider mente piloten at han hadde funnet rette plassen. Feil igjen. Han ruset motoren til bristepunktet og satte full gass. Bare jeg la merke til at Kjell Jørgensen, som nylig var pensjonerte flykaptein fra Braathens, var kritthvit i ansiktet. Det hadde han grunn til. Flyet nærmet seg faretruende ”enden” på ”rullebanen” uten tegn til å slippe vannflaten. Rett mot oss kom en tett vegg av regnskogens mest potente trær. Nærmere og nærmere. Kjell var nær ved å besvime, men få av oss var heldigvis ikke klar over katastrofen som var i ferd med å skje. Rett før Kjell oppga håpet, slapp plutselig flottørene taket i vannet, og den fullastede maskinen fikk et dovent løft. Vi slepte oss over tretoppene så vidt det var. Akkurat der og da kunne det ha blitt bråstopp for vår reise til Venezuela.

Vel opp igjen, studerte piloten kartet iherdig, og nå fant han frem til rett destinasjon. Vi landet trygt ved siden av lodgen, og gruet oss allerede til ferden videre et par dager senere. Det kunne vi ha spart oss for – catalinaen fikk motorhavari og var ute av stand til å frakte oss videre. Men det visste vi ikke der og da.

 Det ble et trivelig opphold i lodgen ved vannkanten. Vi gjorde små turer langs elven, besøkte små indianerlandsbyer på påler og fikk god anledning til å studere dagliglivet i deltaet. Om kvelden hadde vi heller ikke noe å klage over. Stemningen var hele tiden løftet, og det skyldtes ikke bare ekspedisjonen gjennomgående gode humør. Den store kaggen med flytende væske, som vi først trodde var vann, inneholdt noe helt annet. Rom! Bare forsyn dere, sa verten, den er til fri avbenyttelse. Den ble hyppig benyttet. Det sies at flere av klubbmedlemmene så både par med krokodilleøyne den natten vi var ute for å fornemme tropenatten. 

 Ferden skulle så gå videre til Margarita med noen dagers bade- og ferieliv. Men maskinen var altså kaputt. Etter å ha ventet og ventet 1-2 dager på å komme videre, måtte vi gjøre kort prosess for å ta fatt på den lange reisen til Margarita, en flytur som ellers ikke ville ha tatt med enn en time eller to. Først 5-6 i åpen båt på elven, så et par timers ventetid før vi måtte om bord i en gebrekkelig buss der vi vansmektet 6-7 timer før vi kom til en havn. Derfra tok vi ferge til Margarita, og igjen var det mange timers reise. Da vi endelig var fremme på den øya lengst syd i Karibien, så vi virkelig frem til noen dagers lediggang. Det ble bading, sosialt samvær, båtturer og gode middager uten at øya i seg selv var særlig imponerende. Vi så derfor frem til siste etappe – og reisen til byen Merida opp i Andesfjellene. Ferden gikk fra Caracas. Noen av oss valgte i reise med bil, mens andre foretrakk å fly.

Oppholdet i og ved Merida var på mange måter et høydepunkt. En interessant og by spekket med kultur og opplevelser. Her kunne de fleste av oss tenkt seg et lengre opphold. Men etter et par dager tok vi taubanen opp mot fjelltoppen Pico Espejo 4.763 meter over havet. Men vi hoppet av på taubanens tredje stasjon, Loma Redonda, 3.444 meter over havet. Derfra skulle vi vandre til Los Nevados, en 400 år gammel indianerlandsby. På et lavere nivå, hadde vi gjort turen unna på 2-3 timer. Men den store høyden tvang oss til å ta det svært med ro, og flere av oss fant det meget tungt å bevege seg. Vi kom imidlertid frem da det mørknet. Vi tok inn i herberget til en trivelig enkefrue som kokkelerte frem et deilig måltid til oss fra det spartanske kjøkkenet.

Opplevelsene i Venezuela gikk mot slutten. Neste dag skulle vi begi oss tilbake til sivilisasjonen og en liten by der det ventet en buss på oss for å bringe oss tilbake til Merida. Noen av oss valgte å gå mens andre lot seg skysse av den lokale jeep. De sistnevnte burde ha gått. Bilturen ble en redselsfull opplevelse langs stupbratte fjellhyller der det mange ganger var så smalt at jeepen måtte rygge for å komme i posisjon til å klare svingen. Langs veien sto det dandert mange kors, hvert av dem til minne om sjåfører og passasjerer som hadde styrtet ned i juvet. Et sted fant vi korset til den avgåtte mannen til vår vertinne i Los Nevados. Der var hans endestasjon.

Heldigvis var den nagende tvilen om vi ville overleve bortkastet energi. Vi kom oss vel ned, og Henning markerte begivenhetene ved å gå inn i landsbykirken og ofre noen slanter til den lokale helgen. Det var den vel verdt.

Resten av vår store ferd besto av reisen hjem, over Merida, Caracas og Madrid til gode gamle Fornebu der vi ankom en sensommerdag i september.