TRAVELLERS’ CLUB
(Tramplaget)
Oslo, Norway  

--------
English

Adresse: Josefinesgate 26,
0351 Oslo,
Norway
Tlf:  +(47)22 60 16 25

Epost til Klubben:
Trampsjef Carl Emil Petersen jr
Mob.: +47 91603343, 
carlemil(at)mellemnes.no

Web Redaktør:
Alf G. Andersen 
a-gander(at)online.no 

Web Master:
Gunnar Sjøwall jr.
gunnar(at)sjowall.no

Erstatt (at) med @ hvis dere ønsker å sende mail.

 

Tramp nedlastings plass
Tramp, des. 2008	Last ned
Tramp, nov. 2008	Last ned
Tramp, des. 2007	Last ned

Galapagos - eventyret
Publisert: Første gang 1967

THORALF ØSTMOEN :Tramp nr. 457

Innledning med bakgrunn for Galapagos-feberen i Norge.
og beretningen om de tre andre norske Galapagos-
ekspedisjoner i 20-årene.
I året 1907 kom en utmagret liten flokk sjømenn tilbake
til Norge. Det var mannskapet og kapteinen fra barken
«Aleksandra», som tidlig samme år hadde møtt sitt ende-
ligt ved Galapagos-øyenes svarte lavakyst. De var alle mer-
ket av døden etter månedlange vandringer i solsvidd, vann-
løs ørken.
Desto underligere er det at dette ulykkelige skibbruddet
skulle bli den indirekte årsak til den norske Galapagos-
feber nesten tyve år senere -den utopiske drømmen om
en norsk koloni i Sydhavet. Tømmermannen fra «Alek-
sandra» het Herman Karlsen. Han kom senere til å seile
med kaptein Oluf Eilertsen fra Larvik og har naturlig
nok mang en gang berettet om sine eventyr som skibbrud-
den på Darwins øyer. I Karlsens fortellinger på frivakten
har nok også glemselens og tidens barmhjertige slør mildnet
noe på de lidelser som «Aleksandra»'s mannskap gjennom-
gikk under de lange måneder på øya lndefatigable.
Slik ble det kaptein Eilertsen som i midten av de harde
tyveårene skulle komme til å fremstå som apostelen for det
norske Sydhavsparadis. Forholdene lå vel til rette for ver-
ving av medlemmer til denslags fristende eventyr. Det var
langt mellom de gode arbeidsplassene her hjemme. Unge
mennesker vendte sine øyne mot lokkende muligheter i den
store verden.
Mer bevisste interesser enn ren eventyrtrang kom også
inn i bildet. Norsk hvalfangst var ennå i rik ekspansjon.
Fangst ble drevet fra stasjoner i Sør-Afrika og på Sør-
Amerikas vestkyst. Stadig søkte man nye felter for pelagisk
fangst i stor stil. Den driftige konsul Aug. F. Christensen
i Sandefjord kom inn i bildet med friskt initiativ og med
kapital i ryggen, og det ble han som i første rekke skulle
komme til å åpne den norske koloniseringen av Galapagos-
øyene.
I april 1925 ble «Atlas Whaling Company» startet ved
generalforsamling på det ecuadorianske konsulat i Los An-
geles. Til selskapets president og kasserer valgtes konsul
Aug. F. Christensen. Andre plasser i styret ble besatt av
ecuadorianske interessenter. Aksjekapitalen var en kvart
million dollar, og hensikten var å drive hvalfangst ved
Galapagos-øyene med flytende kokeri og fra stasjon i land.
Man mente at farvannet rundt Galapagos skulle være et
av de rikeste hvalfelt i verden og at det skulle tåle lang be-
skatning. Fra Peru fører den kalde Humboldtstrømmen åte
og annen hvalføde ut mot øyene, som ligger ca. 1000 km
ute i havet. Fra gammel tid mente man å vite at hvalen
holdt til her ved øygruppen i yngletiden. Et norsk selskap
hadde allerede i to år drevet hvalfangst fra Peru.
Fra nå av ble det kort mellom Galapagos-notisene og
mer eller mindre begrunnede rykter om ekspedisjoner. I
januar 1925 finner vi kaptein Eilertsen på hjemreise fra
Sverige, hvor skonnerten «Floreana» er blitt innkjøpt for
Atlas-selskapets Galapagos-ekspedisjon. Avisene riktig fråt-
ser i kommentarer om Galapagos. Skilpaddeøyene berøm-
mes og fordømmes. Og mens pessimister maler fanden på
veggen og lover vannmangelog ingen avsetningsmuligheter
for det som mulige ltolonister måtte kunne produsere) vok-
ser haugen av ansøkninger om å få være med. I april er
«Floreana» klar for avgang. En cementlast til Ecuador be-
taler reisen. En motor-racer med en gammel bottlenose-
kanon på fordekket følger med. Entusiasme og stolthet over
norsk foretagsomhet preger dagene.
En avskjed holdes, hvor: «kunstmaler Trygve Fleischer
hadde dekorert lokalene i Atlantis' festfløy og fremtryllet
de tropiske øers natur og den lette og lumre stemningen
som er egen for de hete palmeegne.» Lite visste de fleste
at det ikke vokste så meget som en palme langs Galapagos-
øyenes tørstende strender.
Det var samme år som Roald Amundsen foretok sin be-
rømmelige flyvning opp i isen til 87° nord. Forfatteren
Øvre Richter Frich syntes nok at eventyrekspedisjonen til
Darwins øyer kom for meget i bakgrunnen for den arktiske
oppmerksomhet. Han kaller Floreana-ekspedisjonen et mo-
derne vikingtog. -«Når Amundsen og hans folk om nogen
dager ser Spitsbergen forsvinde bak sig, vil hele den viden-
skabelige og sportslige verden holde pusten i spendt for-
ventning. Der er ingen som holder pusten eller føler nogen
større spending når Galapagos-ekspedisjonen i de samme
dager drar ut for å slå sig ned i en nesten ukjent verden.
Og dog er det mere av et eventyr enn nogen aner. For min
del sier jeg at gjerne skulle jeg ha vært viking ved det
strandhugg. William Penn visste ikke mere om Nord-
Amerika da han forlot moderlandet, enn de folk som nu
starter aner noget om en av de merkeligste øgrupper i «Det
Stille Ocean». Man fantaserte om å finne mere enn skil-
padder: -Guld finnes der neppe. Men fremtidens guld er
olje, og det er det den moderne kapitalisme snuser efter -
måske også på Galapagos. Det bør ikke den lille ekspedi-
sjon glemme, selvom den i første rekke interesserer sig for
hvalolje.»
Den 12. mai seilte skonnerten «Floreana» fra Sandefjord
med den første norske Galapagos-ekspedisjon. Ombord var
vel tredve forhåpningsfulle unge menn og godt med utstyr
og materialer til hus for den stasjonen som skulle reises i
Post Office Bay på øya Floreana. Alt så ut til å flaske seg.
«Floreana» kom vel frem, og snart kunne norske aviser
melde at Floreana-selskapet av den ecuadorianske regjering
var tilkjent betydelige landstr~kninger, viktige konsesjoner
og innrømmelser, for et tidsrom av 30 år. Selskapet skulle
blant annet være fritatt for alle eksport-, import- og havne-
avgifter. Klimaet var svalt og behagelig, og karene trivdes
utmerket og var i full sving med arbeidet.
Konsul Aug. F. Christensen kom etter mange måneders
opphold på Galapagos tilbake til Norge og avla en meget
blomstrende beretning om paradiset. Den, ikke minst, skulle
gi støtet til nye ekspedisjoner. For hvem i et råkaldt depre-
sjonsland ville ikke bli fristet: «Klimaet på Galapagos er et
av de sundeste og behageligste på jorden,» konstaterer
Christensen i en omfattende oversikt for pressen.
Da de første norske kolonister, ti i tallet, gikk i land i
Post Office Bay på Floreana 10. august 1925, fant de øya
helt ubebodd. På de andre øyene bodde tilsammen ca. 400
mennesker. Bare på Floreana fantes 30000 mål fruktbar
jord. Med fordel kunne man dyrke appelsiner, sitroner,
plommer, fiken, kokos, flere arter bananer, meloner og ana-
nas. Av grønnsaker kunne dyrkes poteter, gresskar, jord-
nøtter, brødfrukt, flere slags bønner, erter, pepper, løk, kål,
agurker, rødbeter, selleri, persille, etc. etc. Dessuten var
forholdene ideelle for bomull, tobakk, kaffe, mais, vin-
druer, vanilje, valnøtter, mandler, te og allslags korn.
Måtte ikke en surøyet bonde på sin vasstrukne kålåker
føle seg fristet? «La colonia de Floreana» hadde bygget seg
et 11/2 etasjes hus med rommelige verandaer. De hadde eget
lysverk og trådløs stasjon, sjøbod med røkeri, salteri og
barkekar. Konservator Alf Wollebæk hadde reist en bio-
logisk stasjon som han etter hjemreisen til Norge stilte gra-
tis til disposisjon for studerende fra alle nasjoner.
Kjøttsituasjonen var ikke meget betenkelig på Floreana.
«På øen er det vidstrakte gressganger hvor henimot to tusen
storfe gresser foruten et lignende antall esler og gjeter,
samt masser av svin som alle trives udmerket i sin vilde til-
stand. På skråningene av kratrene er det store sitron og
appelsinhaver.»
Konsul Christensen hadde store planer for øyenes mulig-
heter. Ved Elizabeth Bay på Isabela fant han en naturlig
havn som bare manglet å få sprengt vekk noen skjær ved
innløpet. Her var brakkvannskilder, og med en 5 km lang
rørledning ville man få utmerket vann hele året. «Her lig-
ger nøkkelen til en fremtidig norsk koloni, fruktbar jord,
finfine gressganger, tusener av kveg og rikelig med fersk-
vann.»
Som ankerplass for flytende kokeri utpekte han den dype
Tagus Cove på vestsiden av øya Isabela. For vannfylling
i større mengder nevnte han Freshwater Bay på sørsiden av
Chatham. Her kunne man hele året fylle vann fra en liten
foss med 30 fots fall.
Bare på øya Isabela alene angir han tallet 3000 stk. vilt
kveg, og på flere av de større øyene også tusenvis avesler
og geiter.
På øya San Salvador var god havn med ferskvann og to
saltproduserende laguner og en rik saltmine i et krater. For
kolonien hadde han her sikret 80 hektar land for alltid å ha
tilgang på salt. Det er dekning for alt hva konsul Christen-
sen i sin beretning uttaler om Galapagos-øyene. Gjengitt i
pressen kom der likevel et litt for paradisisk skjær over
ko loniseringsfo retagen det.
Han skildrer «Floreana»s besøk til øya Espaniola i syd.
« Vi så fra dekk flere tusen sjøløver, flere tusen gjeter, og
endel kreaturer og mengdevis av nesten tamme duer.
«Floreana» gikk rundt øen og vi så tusener av fugl. Her
må finnes store mengder guano!»
Øya Santa Cruz utpeker han som den som med tid og
arbeid sannsynligvis vil vise seg å bli den mest verdifulle
-med sin fruktbare jord, nok ferskvann og gode havner.
Her var også store trær som var skikket til materialer.
Floreana-koloniens hovedformål var fiske og hvalfangst.
Rapportene etter de første månedene var lovende. Overalt
fantes mengder av hummer uten klør, 3-4 kilo i gjennom-
snittsvekt. De var lette å fange: «Bare ved å velte en stor
sten tilside, tok en av våre folk 67 hummer med hendene
i løpet av et kvarters tid.»
I Post Office Bay gikk aldri en dag hen uten at fisken
sto og kokte i bukten -en dag sardiner, en dag sild og
iblant større fisk. Når storfisk angrep mindre fisk, kunne
man ofte se vannspruten stå etter flyktende fisk, milevis
tilhavs. Hval såes praktisk .talt daglig på bukten.
Eventyrets øyer lokket. Hjemme i Norge ulmet Galapagos-
feberen fra kysten og inn i karrige daler. I løpet av 1926
seilte tre nye ekspedisjoner sørover. Den første gikk fra
Larvik, og som organisator bak den finner vi igjen kaptein
Oluf Eilertsen. Målet var den fruktbare øya Santa Cruz.
En hermetikkfabrikk skulle tas med, og hummer og skil-
padder skulle i boks i stor stil.
Selskapet ble stiftet under navnet La Colonia Santa
Cruz. Hver deltager satte inn 3000 kroner, noen betalte
forresten 5000 kroner. I første rekke skulle ca. 40 mann
reise sørover med tremastet skonnert «Ulva» som var blitt
innkjøpt for formålet. Det var unge, sterke og eventyr-
lystne menn fra flere yrkesgrupper. Men dessverre ble det
ikke tatt noe hensyn til karenes kvalifikasjoner forøvrig,
bare at de kunne stille det forlangte deltagerbeløp. Dette
var grunnfeilen i alle Galapagos-ekspedisjonene og kanskje
den vesentligste årsak til at de mislyktes.
Rundt 500 interesserte hadde meldt seg. Galapagos ble
for alvor førstesidestoff med mer eller mindre korrekte
intervjuer og artikler. I «Østlandsposten» kunne man lese:
«Den store ekspedisjon til Indefatigable (Santa Cruz) star-
ter om kort tid. Republikken har allerede valgt sin første
regjering med kapt. Eilertsen som selvskreven «president».»
« Ulva» -tremastet slettopp-skonnert -var på 550
tonn d.w. med hjelpemaskin på 160 HK. Bolindermotor.
Skipet hadde tidligere tilhørt R. O. Helgesen, Porsgrunn.
Et komplett maskineri til en hermetikkfabrikk ble kjøpt
på en konkursauksjon i Stavanger for bare 4500 kroner.
Hver mann skulle få 200 mål fin) fet jord, hvor faktisk
alt kunne dyrkes, unntagen ris. Små ferdighus, beregnet på
fire mann hver, var tatt med for å settes opp i den første
tiden før familiene sluttet seg til, og kolonien var et faktum.
Kaptein Eilertsen skulle selv føre « Ulva» til Galapagos.
Av de andre styremedlemmene i La Colonia Santa Cruz
kan nevnes: forstkandidat K. Urholt, byggmester 0. Han-
sen, hermetikkekspert M. Skaraas, kjøpmann T. Larsen, T.
Østmoen, M. Breivik, R. Østern, fiskeekspert J. A. Jensen
og forstkandidat Sverre Kiserud. Foruten to medbrakte
fruer fulgte også med botanikeren frk. Borghild Rorud.
« Ulva»s seilas til Galapagos var vellykket og uten alvor-
lige episoder av noen slag. Fabrikken og de små beboelses-
husene ble reist i Academy Bay på sørøstkysten av øya
Santa Cruz. Hjemme i Norge var imens to nye ekspedi-
sjoner under utrustning. Motorskonnerten «Alatka» på
650 tonn d.w., hjemmehørende i Tvedestrand, var blitt
innkjøpt av Santa Cruz-selskapet. Denne ekspedisjonen,
som avseilte i juni, skulle ved fremkomsten slutte seg til
«Ulva»-kolonistene i Academy Bay.
Den 2. september seilte så Harry RandalIs store «Alber-
marle»-ekspedisjon fra Oslo. «Albermarle» var en 1000
tonns Fougner-bygget båt av betong. Den hadde to Bolin-
der-motorer og to propeller. Det var en tallrik ekspedisjon
med flere familier ombord. Målet var øya Chatham, hoved-
øya på Galapagos, hvor også guvernøren for gruppen hadde
sitt tilhold. Også her var de norske kolonistene lovet 200
mål gratis jord pr. husstand, og formålet var utelukkende
å drive jordbruk. En 40 fots seilskøyte, «Isabela», var også
avseilt for Galapagos. Den var innkjøpt av konsul Chri-
stensen til hans Floreana-ekspedisjon og ble seilt av kaptein
Bruun og tre andre karer. Således var i slutten av året 1926
ialt fem norske fartøyer på vei mot Galapagos-eventyret
med håpefulle kolonister ombord.
---
Jeg skal gi noen utdrag av artikler som jeg sendte hjem
under mitt opphold på Santa Cruz. De vil gi et bilde av
Galapagos-eventyrets utvikling fra den løfterike start til
dets oppløsning i slutten av 1928.
-Den 11. oktober ut på ettermiddagen så vi for første
gang siden vi kom hit et seil ute i horisonten. Etter kursen
å dømme kom skipet antagelig fra Chatham. Det brakte oss
til å tenke på at det var gått adskillig tid siden vi slo oss
ned her i Academy Bay.
Ingenting har vi hørt fra utenverdenen, ja, vi har rent
glemt at den eksisterer. Jeg savner ingenting. Det blir så
liten tid tilovers til å tenke på ting som ligger utenfor
Santa Cruz. Vi har hendene fulle og driver på fra lysningen
om morgenen til det skumrer om aftenen. I det hele tatt
lever vi vårt eget avsondrede liv, og enkelte av oss innbiller
seg sågar at det er en egen, en sjette verdensdel vi bebor.
Etter hvert som seileren derute nærmet seg, gikk disku-
sjonens bølger høyere mellom oss inne på stranden. Noen
bannet på at det måtte være «Alatka», ekspedisjonens
annet skip, som nå var ventendes hvilken dag det skulle
være. Men nei -nå så man at fartøyet bare hadde en
mast, mens «Alatka» har tre. Hei, så må det være skøyten
«Isabela», som konsul Christensen hadde kjøpt hjemme i
Norge og som nå var seilt hit ned for å slutte seg til
Floreana-kolonien. Vi sto og trippet av utålmodighet, i hå-
pet om post -brevog aviser. Meget kan ha hendt på
disse månedene. Kanskje er forbudet blitt hevet, og i til-
felle -har da Scharffenberg hengt seg? Det var da søren
så sakte det går med skøyten.
Vi hopper i motorbåten, og det bærer utover til møte
med de karene som har seilt den 7000 miles lange veien med
den lille båten. Det blir varme håndtrykk og stor glede. De
har to sekker post med tiloss. Det ble merkelig stille der
inne under vårt midlertidige spisely på stranden da posten
skulle deles ut. Det var en stund full av høytid. -«Brev
til Vaag, aviser til Nilsen, brev til Skaraas.'. Spenningen
steg mens bunkene minket. De forlovede fikk opp til 5-6
brevog strålte som ormer i morrasola og viftet med dem
under nesen på dem som ingen fikk. Endelig er det slutt,
og spenningen synker i sanden. Vi som ingenting fikk, går
for sikkerhets skyld bort og undersøker sekkene. Det kunne
jo hende at et brev hadde hengt seg fast derinne.
Guvernøren for øyene hadde fulgt med skøyten fra
Chatham. Han var nok interessert i å se hvordan den nor-
ske kolonien utviklet seg her i Academy Bay. Dessuten var
dette første gang han overhodet kom til Santa Cruz. Han
var medtatt av sjøsyke etter turen og gikk straks til hvile.
Men neste dag var han med overalt og studerte begeistret
fabrikken og de nyoppsatte småhusene.
Vi bød på middag og trakterte med våre første nedlagte
produkter, skilpadde og hummer, og høstet rosende uttalel-
ser om varenes kvalitet.
':.
Tiden rusler videre mot jul. I annen etasje i fabrikk-
bygningen har vi innredet en pen spisestue og forsamlings-
sal. Alle våre hus står ferdige. Når vi kommer seilende
inn på bukten, tar de seg godt ut der de ligger mellom
kaktus og grønn mangrove. Fra huset hvor jeg bor, og som
vi kaller Sollihøgda, har vi fin utsikt over sjøen mot Ulva
Island og Barrington. Er det riktig klart vær, kan vi også
skimte toppen av Chatham over horisonten.
Her inne i bukten, hvor det før hersket den dypeste still-
het, bare avbrutt av havets brus og sjøfuglenes skrik, lyder
nå smedens hammerslag mot ambolten og maskinenes sta-
dige larm. Underlig er det at det er nordmenn som har
funnet veien hit ut i Stillehavet. På dette fjerne sted vaier
det norske flagg over en norsk koloni. Siden kan vi vel
også bli nødt til å flagge med det ecuadorianske flagg ved
siden av vårt eget.
Tobakksmangelen har meldt seg for alvor. Vår «Karva
Blad»> om enn muggen, 'ble snart oppbrukt. Nå r økes te og
gammelt lommerusk. Vi trøster oss imidlertid med «Alat-
ka», og håper at den har tilstrekkelig tobakk med.
«Alatka» skulle ha vært her nå. Vi venter også svært
på brevog aviser. Trivselen og humøret blant kolonistene
er den beste. Vi har nok av arbeid også i fritiden. Her
har vi ikke «a'mor» å ty til og må selv lappe våre klær.
Og selv må vi såle våre sko og snekre våre møbler. Vi
opparbeider oss gode ferdigheter i mange håndverksgre-
ner, og jeg tror ikke at vi skal lide noen nød selvom
selskapet skulle reise overende. jo, det skulle være moro
å se de forskjellige forhåpningsfulle Galapagos-farerne
sitte på skredderbordet eller på et eller annet skomaker-
verksted i Sør-Amerika.
Selskapets utsikter er det ikke godt å uttale seg om nå,
da vi ennå ikke har fått regnskapene fra vår disponent.
Men hvis det har tilstøtt selskapets annet skip noe, og om
det har pådratt selskapet uforutsette utgifter, er jeg redd
vi er i slemme vanskeligheter.
jeg vil bestemt fraråde flere å komme nedover. Forhol-
dene er ikke slik som det har vært skrevet om før. Mulig-
hetene er til stede her. Men først og fremst må det kapital
til. Og så må det være folk i spissen som har vært her før,
og som kjenner forholdene. Det nytter ikke å reise på måfå
som vi gjorde. På forhånd må det føres forhandlinger med
regjeringen om konsesjon. jeg skal driste meg til å si at det
er ansvarsløst i aller høyeste grad, av enkelte personer å
starte slike ekspedisjoner uten å ha sikret konsesjon. For
vårt vedkommende var heller intet ordnet i forveien. Men
vi fikk heldigvis etter tolv dagers søken frem og tilbake og
fra den ene til den annen, tillatelse til å gå hit ut.
Det gikk troll i våre mistanker om at det kunne være
tilstøtt «Alatka» noe. Etter hvert fikk vi høre om denne
ekspedisjonens sørgelige skjebne. Skipet var ikke kommet
mer enn et par timers reise fra Tønsberg før begge motorene
stoppet. Det ble satt seil, og først etter 77 døgn ankom
«Alatka» til Colon i Panama 1. september. Her skyldte
selskapet allerede penger etter « Ulva»s gjennomfart, og i
24 døgn måtte skipet ligge og vente til penger kom fra
Norge.
26. september satte man kurs ut gjennom Panama-gulfen
for Galapagos. Skipet var imidlertid en elendig seiler.
Strøm og vind stod imot og igjen slo begge maskinene klikk.
I slingringen, ofte i vindstille og lang dønning, ble det
skamfiling i riggen, og seilog tauverk rauset ofte i dekk.
lover en måned drev «Alatka» hjelpeløst omkring i Pana-
ma-gulfen. Seilog takkelasje var tydelig råttent, og skipet
reddet seg en gang ved å ri for anker utenfor en bren-
ningskyst i elleve døgn.
Den 31. oktober karret man seg tilbake til Panama City,
hvor det straks ble telegrafert hjem etter penger. Disse
kunne ikke skaffes og man fikk ordre om å selge skipet.
Slik ble «Alatka» solgt i Panama for 10000 dollar.
Kolonistene fikk tilbud om 200 mål fritt land for banan-
dyrking på Panama-kysten. Ved nærmere undersøkelse viste
det seg imidlertid at dette var et beryktet feberstrøk hvor
man hadde 30-35° C i skyggen. Ekspedisjonen ble oppløst.
Noen reiste hjem, noen tok hyre og noen søkte på en eller
annen måte å komme seg videre ut til Galapagos på egen
hånd. I Academy Bay var imidlertid kanskje ikke alle av de
«gamle» kolonistene fra «Ulva» så begeistret for at en
pengelens og utstyrsløs ny kontingent av kolonister dukket
opp som likemenn i den bedriften som de møysommelig
hadde bygget opp.
Selvom tobakk-sendingen med «Alatka» sviktet, så ble
det likevel en lykkelig jul på Santa Cruz 1926. Fra Floreana
ventet karene besøk av skøyten «Isabela». Dag etter dag
gransket vi horisonten for syn av seil. Natt til den 24.
desember var jeg flere ganger oppe og stirret etter lanterner.
Stemningen var ikke så høy ved frokostbordet. Tankene
var av sted et eller annet sted oppe i Norden hvor det var
sne og hvor juletrær ble pyntet.
Forferdelige hyl og brøl nede fra stranden revoss brått
fra tanker om det gamle snelandet. Der nede stod to av
våre gutter og skrek og fektet vilt med armene som om
selveste Gamle-Erik var fart i dem. Derute, rundt en odde,
kom virkelig skøyten seilende. Begeistringen steg til unevne-
lige høyder. Så ble det julepost likevel, to fullstappede sek-
ker ble raskt skiftet over i vår båt. «Isabela» seilte videre
mot Floreana med en gang, hvor de selvfølgelig ville feire
julen sammen med sine kamerater.
En festkomite på fire mann ble straks valgt, og vi som
ble tatt ut, fikk ikke engang tid til å lese våre brever.
Overalt ble pyntet med glitter og vatt, lys og norske flagg.
Klokken 17 var alt ferdig, bordene dekket og juletreet pyn-
tet. Fra kjøkkenet duftet lovende av kalven som om mor-
genen hadde måttet late livet.
For første gang ble julen ringt inn på Santa Cruz. I en
halv time stod to mann og slo på to skinnestumper som var
hengt opp. Kimingen bar vakkert utover krattet og bukten.
Denne julaften ble for oss alle et minne for livet. Ved hver
kuvert stod en hel øl, og så vi bedre etter, fant vi snart ut
at vi heller ikke skulle savne vår tradisjonelle juledram.
Dampende tallerkener med risengrynsgrøt ble båret frem-
Julehefter lå under treet, hefter fra i fjor riktignok, men
hva gjorde vel det!
I juledagene hadde vi svømmekonkurranse og idrettS-
stevne på den hvite og vidunderlige sandstranden ved Skil-
paddebukten. Siden ble det premieutdeling og fremvisning
av lysbilder. Slik feiret vi vår første jul på Galapagos.
Og slik som tingene nå stod etter «Alatka»s endeligt i
Panama, var det ikke godt å vite om vi skulle oppleve
enda en jul herute.
Floreana-skøytens postgang mellom øyene var en velsig-
nelse for de tre norske koloniene. Utpå våren 1927 bringer
brevene hjemmefra utklipp av norske aviser, hvor vi finner
de mest hårreisende skildringer av Galapagos og av oss.
Vel, jeg håper iallfall at disse skribenter har oppnådd å
sette en bremse på Galapagos-feberen -og at eventuelle
nye ekspedisjoner blir mer fornuftig lagt opp enn tilfellet
har vært med de tidligere. Som svar til dem som vet å be-
rette at vi lider så forferdelig nød -skal jeg kort opplyse
at det er så å si umulig å sulte her. Selvfølgelig kan vi med
den nåværende dårlige forbindelse til tider bli opprådd for
ting som kondensert melk, smør og mel, ting som vi senere,
om alt går godt, skal skaffe oss ved egen produksjon. Men
jeg vil nevne noen av de matvarer som naturen gir oss over-
flod av. På den gamle farmen oppe i høyden finner vi
Y uka og Otoy, to rotfrukter som fullt ut erstatter poteter.
Der er bananer, appelsiner, sitroner og sukkerrør. Og vår
gartner har hele tiden holdt oss med forskjellige grønn-
saker. De «innfødte» har også en lite1J".farm med en mais-
åker og forskjellige frukter og grønnsaker .
Av dyr er her kuer, esler, svin, geiter og landskilpadder,
hvis fett utmerket erstatter smør og olje. Havet byr oss
skilpadder, hummer og en rekke forskjellig slags fisk. Jeg
tror i det hele tatt at en stor prosent av Norges befolkning
på langt nær lever så godt som vi. Og jeg tror at med tiden
skal vi få det aldeles utmerket her på Santa Cruz, bedre
enn noe annet sted på kloden.
Vår erfaring og våre overslag i forbindelse med anleg-
ning aven plantasje tilsier oss at det skulle lønne seg å
drive jordbruk her. Ryddingen av skog er forholdsvis lett.
Nedbøren er gunstig for kaffens vedkommende, og ananas
kan vi også med hell dyrke. Nedlagt hermetisk finner den
et godt marked verden over.
Nei, vi har på ingen måte tapt motet og håper å sikre
grunnen under selskapet. Flere av ekspedisjonens medlem-
mer er riktignok falt fra, men deres tidlige frafall må nær-
mest tilskrives utålmodighet og liten utholdenhet. Med alt
pionerarbeid følger som regel både savn og lidelser.
Nå har vi fått regntiden. Den før så deilige friske brisen


er nesten opphørt. Det er varmt og veksler mellom sol og
regn. Moskitoene, våre forhatte plageånder, ser ut til å tri-
ves i slikt vær. I tusenvis kommer de små, iltre djevel-engler
frem. Overalt oppsøker de oss. Å ferdes ute etter mørkets
frembrudd er ingen behagelig fornøyelse. Men moskito-
nettet foran vinduene våre er tett, og forgjeves kaster de
sine armeer til summen de angrep. Skorpioner og tusenben
har vi dog ikke lykkes å stenge veien for. Jeg har ofte fun-
net skorpioner i sengen. Vi kan ikke forstå hvordan de fin-
ner veien inn i huset. Ja, regnet setter liv i alt, og nå grønnes
det til og med i det tørre beltet ved kysten. Småfuglenes
kvidder har tiltatt, og tankene på norsk vår trenger på oss.
Det gikk raskt mot slutten for koloniene på Floreana og
Chatham. Den 31. mars ble det i Sandefjord holdt general-
forsamling for La Colonia de Floreana. Det ble besluttet å
likvidere selskapet og selge anlegget på øya Floreana.
RandalIs jordbruksekspedisjon til Chatham var på et
tidlig stadium begynt å gå i oppløsning. Av de ca. 80 med-
lemmene som kom med, var det i juli 1927 bare 17 tilbake,
og det var bare et tidsspørsmål når de fleste av disse også
ville reise.
Slik er det nå bare vår koloni i Academy Bay, La Colonia
de Santa Cruz, som ennå står oppreist. Vi har ennå sjansen
til å greie oss. Men det ligger hardt arbeid foran. I håp og
tvil fortsetter vi kampen. Santa Cruz er perlen av alle
øyene. Vi lever godt og trives, og vi er alle fornøyd med den
tilværelse skjebnen har kastet oss opp i.
«Ulva», det gode skip som i sin tid førte oss til de For-
heksede Øyer, hadde vi nå forlengst solgt til den ecuado-
rianske stat for 24000 dollar. Nå het den «Fatria» og var
landets stolthet, og marinens eneste skip ved siden av det
utgamle fartøyet «Cotopaxi».
Men selv denne kapital-konverteringen kunne ikke redde
oss. Og fra nå av var vi også helt avhengige av de meget
tilfeldige anløp av «Fatria» eller frakteskuten «Cobos».
Allerede i oktober måtte vi beslutte å oppløse selskapet.
Men når vi kunne reise fra Santa Cruz var ennå i det blå.
Vi hadde lært tålmodighet og resignasjon i det å vente i
måneder. I mellomtiden arbeidet vi så godt det lot seg gjøre
med vår i høyeste grad utslitte motorbåt og mangelfulle
redskap. Overenskomster og avtaler med ecuadorianerne
forstod vi snart var uten betydning. Vi ble vant med den-
slags skuffelser som at «Patria» eller «Cobos» uteble. Om
de respektive kapteiner gav sitt æresord på å komme innom
etter hermetikk eller annet, så var det lite å holde seg til.
Dette var ikke på grunn av manglende betaling, for selv
om vi hadde store utgifter, betalte vi alltid de svimlende
fraktene som båtene beregnet seg.
Vi gikk som oftest barbent eller brukte sandaler av sjø-
løveskinn. Vår husholdningskonto var holdt så lav som
overhodet mulig. Men utgiftene var likevel for store, og
mangelen på kapital ble til slutt så følsom, at det var
umulig å holde det gående lenger. Etter at beslutningen
var tatt i oktober, måtte vi vente helt til 19. desember på
skipsleilighet. I denne tiden fortsatte vi å legge ned skil-
padde, hummer og fisk. Vi kunne såvisst trenge de aktiva
som kunne innvinnes. I de siste dager av november skjedde
den sørgelige ulykken da vår kamerat Birger Rostrup ble
forbrent aven loddelampe som eksploderte. Han døde kort
etter, og i stor sorg gravIa vi ham mellom grønne trær like
ved husene våre.
Den 19. desember ble det endelig varslet seil utpå. Kik-
kerten fortalte oss at det var «Patria»s kjente skrog. Alle
fikk det travelt med å pakke i kister og kasser. Straks
«Patria» var ankret opp på bukten, begynte vi lastingen.
Det tok oss to hele dager. Vår motorbåt var ødelagt, og
hver rotur ut tok oss to-tre timer. Det var ingen lett sak å
få den gamle markspiste båten frem gjennom høye sjøer.
Vi måtte selv greie all innlastingen, for det ecuadorianske
mannskapet hadde lite rede på å håndtere taljer og tau-
verk. Og de marineutdannede, hvitkledde, admiralsuni-
formerte offiserene hadde heller liten interesse av å sette
folkene i arbeid. For oss hadde imidlertid «Patria»s ex
«Ulva»s rigg ingen hemmeligheter.
Endelig var vi klar til å reise, og vi stemte i et rungende
tre ganger tre hurra for de fire som ble igjen etter eget
ønske. For siste gang rodde vi ut fra Ulvenæs, vår lille by.
Det føltes nok litt underlig og rart inne i brystet. Det var
drømmende og vemodsvåte øyne som stirret inn i bukten
der de små idylliske husene lå lunt og vakkert.
Billettprisen greide vi omsider etter megen palaver å re-
dusere fra 100 til 50 sucres pr. hode. Og de forhenværende
eiere av skuten reiste nå på dekksplass med lukene anvist
som lugar under stjernehimmelen. En presenning ble spent
over bommen og dannet et slags telt som beskyttet oss mot
regnbygene.
Nå var vi hjemløs fant. Vårt kokested var et avhugget
parafinfat, og derover stod mest hele dagen den store lap-
skausgryten eller kaffekjelen. Lapskausen var vår faste,
daglige meny, og den gikk alltid ned med glupende appe-
titt. Ingrediensene var tørret eller hermetisk skilpaddekjøtt,
otoy og ris.
Slik kom julaften tiloss 1927. Den opprant med sol og
høy klar himmel. Det eneste som særpreget morgenen og
dagen var at påfallende mange barberte seg, og at lapskau-
sen kanskje var et hakk tykkere. Klokken 17 kom tre fla-
sker sukkerrør-brennevin frem, og det ble skåling for en
god jul.
Men i motsetning til tidligere livlige aftener på luken ble
denne kvelden meget stille, og de fleste satt tydelig i en
nokså melankolsk stemning og drømte om andre juler. Vi
forsøkte å la et par julesanger tone ut i den tropiske natten,
men de sank til enkle røster som brummet halvglemte ord.
Vi gavopp.
I Guayaquil spredtes « Ulva»-ekspedisjonens medlemmer
for alle vinde. Noen av karene forsøkte seg som bestyrere
av haciendaer. Men de forstod fort at der var det lite å
tjene, kom tilbake, og gikk som så mange andre til sjøs.
Noen reiste til Peru og tok arbeid ved de store kobber-
minene i Oroya. Noen drog til Panama og tok arbeid på
bananplantasjer. Endel reiste hjem. Andre mer eventyr-
lystne begav seg ut på trampen mot mer svevende mål.
Selv tok jeg hyre med en tysk båt og arbeidet meg opp
til Bunaventura i Colombia, hvor jeg fikk arbeid som tøm-
mermann ved et stort amerikansk havneanlegg. Etter å ha
arbeidet der og svettet ut min egen vekt et par ganger i
løpet av 7 uker, fikk jeg et vesentlig bedre betalt arbeid
ved et gull-platina-vaskeri i Choco inne i landet.
Mitt Galapagos-eventyr var endt -men som farende
fant hadde jeg ennå bare så vidt begynt.